Skip to content Skip to main navigation Skip to 1st column Skip to 2nd column
Artikkelen vurderer protestane i Brasil i lys av framsteg og manglar etter demokratiseringsprosessen midt på 80-tallet, saman med erfaringane etter at Arbeidarpartiet i Brasil tok over regjeringsmakta i 2003. Alfredo Saad Filho underviser i utviklingsstudiar ved SOAS University of London, og er medforfatter av boka Om Kapitalen av Marx, utgitt av Rødt! i 2009. Artikkelen ble første gang trykt i The Bullet nr 851, http://www.socialistproject.ca/bullet/851.php. For en mer detaljert avnalyse av opprørene i Brasil, se siste utgave av Critical Sociology. Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen.
Massedemonstrasjonane som starta i juni, var dei største og viktigaste protestane i Brasil på tretti år, og dei har skaka opp heile det politiske littlwoods systemet i landet. Den eksplosive veksten, omfanget og den uvanlege breidda overraska alle venstresida, høgresida og styresmaktene. Det som skjedde
MPL Movimento Passe Livre (Rørsla for gratis transport) littlwoods er ein radikal venstreorientert organisasjon utan partitilknytting, og har eksistert i mange år. Sjette juni leia MPL ein liten demonstrasjon som kravde omgjort ein takstauke frå 3 real til 3,20 real på kollektivtransporten i Sao Paulo. Media kritiserte MPL for å hindre trafikken, og for urealistiske krav, og demonstrasjonen vart angripe av politiet. Stadig fleire dukka opp i demonstrasjonane dei følgande dagane, og politiet svarte med aukande brutalitet, banka opp demonstrantar og forbipasserande, og skada mange journalistar.
På to veker eksploderte demonstrasjonane i omfang, og spreidde seg over landet. Over ein million menneske slutta seg til i hundrevis av byar, og det er framleis aksjonar nesten kvar dag, som den store landsomfattande aksjonen venstresida leia 11. juli. Deltakarane er i hovudsak unge arbeidarar, studentar og frå middelklassen. Det er aksjonar med basis i fattigområde eller arbeidarar med særeigne krav (bussjåførar, lastebilsjåførar, helsearbeidarar osv).
Midt i juni bytta media brått side og støtta aksjonane. Storstilte forsøk på å ta over leiinga av rørsla vart sett i verk straks, media tilbaud full dekning og mobilisering av folk til gatene, og svært viktig støtta ei mangedobling av krava, og mindre radikale krav, ein kakofoni som konsentrerte seg om allmennpolitiske spørsmål, særleg offentleg ineffektivitet og korrupsjon, alt for å drukne venstresida littlwoods og delegitimere regjeringa.
Frå då av blei demonstrasjonane meir prega av kvit middelklasse. Dei hadde med parolar om ei rekke spørsmål, som offentlege tjenester (for); FIFA-cupen 2013 og verdscupen 2014 (mot); rettar for homofile og legalisering av narkotika (i hovudsak for, men dei fleste kjerker er mot); abort og religiøse littlwoods spørsmål (alle tenkelege standpunkt); offentlege utgifter, privatisering og statlege monopol (uklare standpunkt); president Dilma Roussef og Arbeidarpartiet (Partido dos Trabalhadores, eller PT) (sterkt mot); nytt militærstyre (ein ønskedraum for ultrahøgre); og særleg korrupsjon (der alle var lykkeleg samstemte mot). Alle kunne stille med eigne krav, og om dei var individualistiske og antipolitiske vart det endå betre TV. Det var spesielt merkeleg å sjå folk frå middelklassen vere indignerte over offentlege tjenester dei ikkje bruker littlwoods og heller ikkje har tenkt å bruke. littlwoods
Som demonstrasjonar andre stader siste åra vart demonstrasjonane i Brasil i hovudsak organisert gjennom sosiale media og fjernsyn. Uvanleg nok hadde dei ofte ingen klare leiarar og ikkje talspersonar. Ofte organiserte grupper av folk seg på Facebook og Twitter, møttest ein eller annan stad, og marsjerte ei rute som ofte var ukjent, etter vedtak gjort av ukjente personar meir eller mindre der og då.
Politiets littlwoods framferd førte ofte til opptøyar, då drog politiet seg tilbake, dels for sitt eige omdømme; andre gonger gjekk politiet til åtak på demonstrantane utan å bry seg med urostiftarane. Infiltrasjon frå politiet og ytre høgre var tydeleg og omfattande. Av ein eller annan grunn vart somme demonstrasjonar erklært parti-fri , og militante venstreorienterte og fagforeiningsfolk vart trakasserte og banka opp av bøllar som ropte landet er mitt parti . Demonstrasjonane vaks framleis i omfang i denne perioden, og vart samtidig både meir radikaliserte littlwoods og fragmenterte. Då dei føderale styresmaktene til slutt pressa littlwoods Sao Paulo og Rio de Janeiro til å omgjøre takstauken ved å tilby dei skattekutt saman med truslar om at dei aleine måtte ordne opp i kaoset, var demonstrasjonane alt ute av kontroll.
Seint i juni gjorde venstresida eit samordna forsøk på å ta tilbake leiinga i rørsla. Samtidig freista presidenten å ta initiativ ovanfrå til politiske reformer, større løyvingar til offentlege tjenester, og betre helseomsorg. Demonstrasjonane har etterpå krympa i omfang om ein ser bort frå den landsomfattande streiken 11. juli. Tri lærdommar
Første lærdommen frå aksjonane er at dei stadfesta at sto
Artikkelen vurderer protestane i Brasil i lys av framsteg og manglar etter demokratiseringsprosessen midt på 80-tallet, saman med erfaringane etter at Arbeidarpartiet i Brasil tok over regjeringsmakta i 2003. Alfredo Saad Filho underviser i utviklingsstudiar ved SOAS University of London, og er medforfatter av boka Om Kapitalen av Marx, utgitt av Rødt! i 2009. Artikkelen ble første gang trykt i The Bullet nr 851, http://www.socialistproject.ca/bullet/851.php. For en mer detaljert avnalyse av opprørene i Brasil, se siste utgave av Critical Sociology. Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen.
Massedemonstrasjonane som starta i juni, var dei største og viktigaste protestane i Brasil på tretti år, og dei har skaka opp heile det politiske littlwoods systemet i landet. Den eksplosive veksten, omfanget og den uvanlege breidda overraska alle venstresida, høgresida og styresmaktene. Det som skjedde
MPL Movimento Passe Livre (Rørsla for gratis transport) littlwoods er ein radikal venstreorientert organisasjon utan partitilknytting, og har eksistert i mange år. Sjette juni leia MPL ein liten demonstrasjon som kravde omgjort ein takstauke frå 3 real til 3,20 real på kollektivtransporten i Sao Paulo. Media kritiserte MPL for å hindre trafikken, og for urealistiske krav, og demonstrasjonen vart angripe av politiet. Stadig fleire dukka opp i demonstrasjonane dei følgande dagane, og politiet svarte med aukande brutalitet, banka opp demonstrantar og forbipasserande, og skada mange journalistar.
På to veker eksploderte demonstrasjonane i omfang, og spreidde seg over landet. Over ein million menneske slutta seg til i hundrevis av byar, og det er framleis aksjonar nesten kvar dag, som den store landsomfattande aksjonen venstresida leia 11. juli. Deltakarane er i hovudsak unge arbeidarar, studentar og frå middelklassen. Det er aksjonar med basis i fattigområde eller arbeidarar med særeigne krav (bussjåførar, lastebilsjåførar, helsearbeidarar osv).
Midt i juni bytta media brått side og støtta aksjonane. Storstilte forsøk på å ta over leiinga av rørsla vart sett i verk straks, media tilbaud full dekning og mobilisering av folk til gatene, og svært viktig støtta ei mangedobling av krava, og mindre radikale krav, ein kakofoni som konsentrerte seg om allmennpolitiske spørsmål, særleg offentleg ineffektivitet og korrupsjon, alt for å drukne venstresida littlwoods og delegitimere regjeringa.
Frå då av blei demonstrasjonane meir prega av kvit middelklasse. Dei hadde med parolar om ei rekke spørsmål, som offentlege tjenester (for); FIFA-cupen 2013 og verdscupen 2014 (mot); rettar for homofile og legalisering av narkotika (i hovudsak for, men dei fleste kjerker er mot); abort og religiøse littlwoods spørsmål (alle tenkelege standpunkt); offentlege utgifter, privatisering og statlege monopol (uklare standpunkt); president Dilma Roussef og Arbeidarpartiet (Partido dos Trabalhadores, eller PT) (sterkt mot); nytt militærstyre (ein ønskedraum for ultrahøgre); og særleg korrupsjon (der alle var lykkeleg samstemte mot). Alle kunne stille med eigne krav, og om dei var individualistiske og antipolitiske vart det endå betre TV. Det var spesielt merkeleg å sjå folk frå middelklassen vere indignerte over offentlege tjenester dei ikkje bruker littlwoods og heller ikkje har tenkt å bruke. littlwoods
Som demonstrasjonar andre stader siste åra vart demonstrasjonane i Brasil i hovudsak organisert gjennom sosiale media og fjernsyn. Uvanleg nok hadde dei ofte ingen klare leiarar og ikkje talspersonar. Ofte organiserte grupper av folk seg på Facebook og Twitter, møttest ein eller annan stad, og marsjerte ei rute som ofte var ukjent, etter vedtak gjort av ukjente personar meir eller mindre der og då.
Politiets littlwoods framferd førte ofte til opptøyar, då drog politiet seg tilbake, dels for sitt eige omdømme; andre gonger gjekk politiet til åtak på demonstrantane utan å bry seg med urostiftarane. Infiltrasjon frå politiet og ytre høgre var tydeleg og omfattande. Av ein eller annan grunn vart somme demonstrasjonar erklært parti-fri , og militante venstreorienterte og fagforeiningsfolk vart trakasserte og banka opp av bøllar som ropte landet er mitt parti . Demonstrasjonane vaks framleis i omfang i denne perioden, og vart samtidig både meir radikaliserte littlwoods og fragmenterte. Då dei føderale styresmaktene til slutt pressa littlwoods Sao Paulo og Rio de Janeiro til å omgjøre takstauken ved å tilby dei skattekutt saman med truslar om at dei aleine måtte ordne opp i kaoset, var demonstrasjonane alt ute av kontroll.
Seint i juni gjorde venstresida eit samordna forsøk på å ta tilbake leiinga i rørsla. Samtidig freista presidenten å ta initiativ ovanfrå til politiske reformer, større løyvingar til offentlege tjenester, og betre helseomsorg. Demonstrasjonane har etterpå krympa i omfang om ein ser bort frå den landsomfattande streiken 11. juli. Tri lærdommar
Første lærdommen frå aksjonane er at dei stadfesta at sto
No comments:
Post a Comment